Lykke

Lykken i livet er for meg ikke håndfaste materielle ting, heller er det ikke hvor mange siffer som står på kontoen eller hvordan merke det finnes på klærne jeg bruker.

Lykke for meg er å våkne opp en lørdags morgen og kjenne sola som brenner inn igjennom soveromsvinduet.
Et barn som jubler av glede fordi han skal få en dag sammen med mamman sin..spasere bortover til stasjonen og sette seg på toget sammen og se på stjernene i øynene hans når konduktøren overrekker han billetten som han selvfølgelig må få.

Å når dette møter deg når du går av toget:
En sprudlende liten gutt med glimt i øynene som er like glad i byen sin som meg tusler bortover og ser på båtene, nyter sola og sier: mamma jeg elsker sola jeg, jeg bare elsker sola….
Å få være så heldig som vi er å kunne se, høre, gå, føle, tenke,smake, lukte og ikke minst puste sammen med de du er glad i. I en verden som vi kjenner der mennesker er glade i hverandre og nyter livet, tenker varmt om sine medmennesker og sprer glede og omsorg. Ja det er helt utrolig så vakkert vi egentlig har det om vi bare tenker etter.

Å drikke en deilig cappuccino og få fortalt de morsomste og mest kreative historiene med denne lille mannen her er lykken det. En spøkefull, kreativ og morsom liten fyr dette med voldsomt spennende fortellinger altså. En god latter forlenger virkelig livet og om den ikke gjør det så har den iallefall gjort livet rikere.

Tenk så heldig det går an å få være da, jeg sier det bare igjen og igjen. Tusen takk verden for de nydelige gavene du gir.

 

JA DET ER SANT!

knis…..

Det har vært spekulert en stund i om jeg skal forlate mann og barn og bare overlate dem til seg selv….

JA… det er sant, MEN… hold deg fast det er bare for noen uker 😀
Hehe, jeg hadde jo aldri ville forlatt verdens beste mann og barn EVVAH… så kan du slutte å spekulere i det.
Men hvorfor i alle dager skulle jeg forlate dem noensinne tenker du? ja og det kan man kanskje lure litt på.
Åsså rett før konfirmasjon og greier, ja det skal jeg og.
Men konfirmasjon går nå sin gang, alt er jo klappet og klart så det er ikke så mye mer å planlegge 😉
Og konfirmanten selv?  vel, he couldn´t care less…

«Men hvor skal du da Yvonne?

Vel det er det som er det deilige, jeg skal hit.»

«Åh… det var fint, hvor er det?
Det er i Lagonissi i Hellas:)
Så morro, skal du på jentetur du da?
…..Vel…. nei, jeg reiser alene.
ALENE?
Mhm…….
Men…….?»
Ja sånn går den samtalen, igjen og igjen og igjen….
Som de fleste har fått med seg nå så studerer jeg til å bli Yogalærer og da er jeg så heldig at jeg skal få være her i fantastiske Lagonissi utenfor Athen for en periode.
Det kommer nok mang en herlig snap og instagrambilde herifra iløpet av oppholdet.
Det blir herlig, skummelt, alenetid, og ikke minst nye mennesker og læring.
Mange før meg har studert i utlandet og mange kommer til å gjøre det etter meg. Jeg har alltid drømt om det men aldri liksom fått ut fingern. Så da venta jeg til jeg fikk 3 barn jeg da. Så stikker jeg av nå heller.
Og overlater alt ansvaret til både mann og barn, vel det klarer de da ikke sant.
Litt egoist er det vel lov å være selv om man lever fler mennesker under samme tak…?

Om det er noe du lurer på i denne forbindelsen så er det bare å sende meg en personlig melding så skal jeg se hva jeg kan hjelpe til med:)

 

Jenta mi <3

Du er fantastisk.
Du er unik.
Du er vakker.
Du er tullete.
Du får meg til å le.
Du driver meg til vannvidd.
Du er full av meninger.
Du er den jeg helst vil dra på shopping med.
Du er smart.
Du er gal.
Du er søt.
Du er full av empati.
Du er en av de mest kreative personene jeg kjenner.
Du er ærlig.
Du er snill.
Du er hysterisk morsom.
Du er glad i familien.
Du er omsorgsfull.
Du overrasker meg.
Du kjemper for rettferdighet.
Du sier det du mener.Du er jenta mi.
Den beste jenta jeg vet om.
Du er helt spesiell.
Jeg ville gjort alt for deg.
Du begynner å bli stor jente.
I dag er du 12 år Tyra mi.
Gratulerer så mye med dagen din aller beste jente i verden.

Jeg er såååå glad i deg ❤

Hyler av glede… :D

Når jeg har vært så heldig at jeg har scoret drømmefyren, fått de kuleste kidsa, har en allerede super arbeidsgiver på sykehuset, har kommet inn på drømmeutdannelsen, har en familie og venner som støtter meg, hva er da oddsen for at enda mer positivt kan skje? Når stopper det liksom?

En god venn sa til meg: I dag er den første dagen i resten av ditt liv….

For det villeste av det ville har faktisk akkurat skjedd.
Jeg har fått meg jobb som Yogalærer allerede FØR jeg har tatt eksamen.
Og ikke hvor som helst, men på det desidert kuleste Studioet jeg vet om.

HIT THE GYM ❤

Se på denne fantastiske gjengen her da, jeg er helt overveldet av glede og energi, er det virkelig mulig?
Ja for det er det faktisk.

Stikk inn på nettsiden og ta en titt.
Det er tonnevis med spennende gruppetimer som passer for de fleste, alt i fra Kettlebells til Yoga og for ikke å snakke om utendørstrening for de som foretrekker det.
Å har du forresten sett dette?

HitTrønderbladet

Jeg ser for meg at det blir helt sinnsykt altså så det gledes helt villt til himmeln å tilbake igjen og jeg vet ikke helt om jeg klarer å vente altså…knis..

 

Åge sier:

to skritt frem og fire tilbake…..

Det har lenge vært en av mine favorittlåter, og ikke bare fordi jeg med stolthet kan si at jeg digger Åge, men fordi den låta gir meg sånn energi. For de som ikke har hørt den så kan det kanskje høres ut som om det er en litt negativ låt, vel hør den.

«To skritt frem og fire tilbake, d e da du får så fin fart. Du flyt liksom høgt over kneika, over alt som e trasig å hardt…….»

I disse ukene/mnd jeg ikke har vært på jobben min har jeg måtte tenke veldig mye, av og til er ikke det alltid like smart, men de fleste av gangene så kommer det utrolig nok noe positivt ut av det også.
Det å lære seg og akseptere at livet tar noen tørner er ikke alltid like enkelt, for meg er det ikke noe annerledes, noe som kanskje forklarer at jeg har nektet å innse at jeg egentlig ikke kan jobbe som frisør i nesten 17år. Å være frisør har liksom vært en del av min identitet.
Nå er det dessverre over og ut, iallefall i 100% stilling som de fleste har fått med seg.  Jeg har jobbet lenge med meg selv for å forstå og godta at det er sånn, og en av måtene å finne aksept på har vært å innse at jeg ER ikke frisør men jobber som frisør.
Altså jeg ER Yvonne og hva jeg jobber med identifiserer ikke meg som person egentlig.

Nå når jeg endelig har lært meg å akseptere dette så åpnet det seg noen helt ville muligheter for meg.
Som jeg skrev litt om i forrige innlegg så tar jeg altså mer utdannelse.
Det er vilt, skummelt, annerledes og helt fantastisk.
Når man er bare noen år fra 40 og har jobbet nesten med det samme hele livet sitt så må man velge noe som man synes er fantastisk. Det var iallefall min tanke.
Ikke hadde jeg en svakeste anelse engang om at jeg kunne jobbe med dette, det har liksom bare vært en hobby og en del av livet mitt i noen år.

Det jeg liker så godt med livet er at det gir deg det du trenger for å ta alle valg du vil ta, og velger du feil så er det helt greit for da får du bare en ny mulighet og kan velge igjen og igjen og igjen.
Og ikke minst så får du lært av de valgene du tok som ikke var riktig, det er liksom et poeng med det meste om man bare klarer å se det. Helt fantastisk spør du meg.

En annen ting som var et av de viktigste faktorene i valg av utdannelse var at jeg kunne være mest mulig sammen med de jeg er glade i, istedenfor å velge jobb for så å skvise inn bittelitt tid med familien når det passet jobben.

Når jeg skal velge et nytt yrke, så hvorfor ikke velge noe som jeg elsker? Noe som gjør at jeg ikke føler at jeg må gå på jobb, men som gir meg glede og overskudd, og som jeg kan dele med de jeg er glade i.

Yvonne er også som alle andre småbarnsforeldre; lever et hektisk liv med mine, dine og våre barn, henting, bringing, kjøring,lekser,middag, trening, og div div div

Poenget er at når jeg endelig våknet opp og fant ut at det trenger faktisk ikke alltid å være sånn, så datt det rett ned i hodet mitt; helt uplanlagt og med en merkelig «side-effect»
som gjør at jeg også kan få lov å jobbe med det jeg elsker.
Noen som kan tenke seg til hva det er jeg skal bli?

Yogalærer skal jeg bli.

Yoga gir meg styrke, balanse og indre ro.
Yoga er det som får meg til å gå i meg selv og kjenne på hvordan JEG har det. Av og til så trenger man det faktisk å ikke være så fordømt flink på å ta vare på alle andre rundt seg men faktisk tenke litt på seg selv.
Yoga gir meg kontakt med meg og min kropp, det lærer meg å puste, Ja det balanserer rett og slett hverdagen min og gir meg overskudd, og ikke minst ro til å kunne utføre de forskjellige oppgavene som livet har å by på.
Helt utrolig nok så falt endelig brikkene på plass og før jeg visste ordet av det så skal jeg ta eksamen i slutten av april.
Jepp så snart faktisk.
Denne reisen blir nok min mest spennende hittil og det aller beste er at det tar nok aldri slutt heller, for utlært blir man jo aldri 🙂

 

 

 

 

 

IF YOU NEVER TRY, YOU´LL NEVER KNOW

Før du leser dette innlegget vil jeg legge til at dette er ikke for alle folk, dette innlegget er personlig og for de som lurer på hva som skjer.
Så hvis du er helt likegyldig og tenker at dette gir du en lang …. i så dropper du å lese nå.
Jeg synes det er så mye enklere å skrive enn å fortelle den samme historien utallige mange ganger. så here it goes….

THIS IS ME

Hei jeg heter Yvonne og er 37år.
Jeg er foreløpig utdannet frisør og har jobbet som det så lenge jeg kan huske.
Nå skal jeg fortelle deg en historie om meg.
I 1996 var jeg russ og ferdig på skolen på frisørlinja på Brundalen og klar for å kaste meg ut i lærlingetia mi og bli Frisør.
Etter endel mnd som lærling så fikk jeg voldsomme allergiske reaksjoner og var igjennom en rekke allergitester før jeg fikk beskjed om at jeg burde revurdere yrkesvalget mitt som jeg var blitt så glad i.

Jeg tok et år i tenkeboksen på folkehøgskole i Troms og tenkte at dette skulle jeg finne ut av.
Vel, 1 år går fort og før jeg visste ordet av det så var jeg hjemme igjen. Frisør var det eneste jeg kunne komme på, det eneste jeg visste av da jeg hadde valgt å være frisør hver fredag siste året på ungdomsskolen i valgfagen og det eneste yrket jeg kunne tenke meg å være. Jeg følte jeg fikk alt for dårlige råd av rådgiver og ikke så flink til å kaste meg ut i det alt for ukjente.
Så jeg fortsatte lærlingetia mi og ble Frisør.
Yrket gav meg alt jeg ønsket meg, jobbe med mennesker, lykkelige og fornøyde kunder og kreativitet.
Etter å ha jobbet noen år som frisør i flere bedrifter så startet jeg min egen lille salong, det skjedde fort og var kanskje ikke helt gjennomtenkt for meg men jeg trivdes med det. Etterhvert ble vi 2 stk som jobbet sammen og vi hadde til og med ei som var utplassert innimellom. Alt gikk strålende før det skjedde livsforandringer og allergien min tok seg opp.

Jeg solgte salongen og prøvde meg på diverse andre yrker som ikke var helt for meg. Tilslutt fant jeg et yrke jeg virkelig trivdes i med en fantastisk gjeng på kontoret oppe på Tunga. Der ble jeg etterhvert sagt opp sammen med mange kollegaer da firmaet ble oppkjøpt og skulle nedbemannes.
Tilbake i frisøryrket til tross for at jeg aldri skulle det, ja for jeg hadde bestemt meg for det. Jeg var jo tross alt veldig allergisk og visste jo at jeg ikke kunne bli alt for lenge i dette yrket men denne stillingsannonsen fristet sånn. Korte arbeidsdager, fast timelønn og ikke minst fri i helgene.
Det var jo trygt å hoppe tilbake til noe jeg virkelig følte jeg kunne og ikke minst likte, jobbe med mennesker men ikke i helsesektoren, sammen med fantastiske trofaste og likandes kollegaer.
Frie arbeidsdager med en flott ledelse og ikke så alt for stor bedrift.
Jeg var heldig og kom igjennom nåløyet og ble ansatt.
Jeg stortrives i jobben min, faktisk jeg kan med hånda på hjertet si at det er der jeg trives aller best av alle jobbene jeg har hatt forutenom telecomjobben jeg ble oppsagt i.

Jeg deler alt dette med dere fordi nå har det seg sånn at jeg har fått et brev av min lege sammen med prøvesvar som lyder sånn som dette:

( røde streker  er lik :sensitiv informasjon)

Det har vært både trist og slitsomt å ta stilling til dette her men med tanke på alderen min føler jeg ikke at jeg kan gruble i evigheter heller, og jeg ser jo at jo eldre man blir jo mer utfordrende er det dessverre å få seg en jobb så nå må jeg bare innse at jeg blir rett og slett syk av å være frisør, Iallefall på 100% jobb.
Etter lange samtaler med min elskede mann og familie besluttet vi at jeg skulle begynne å studere og det har jeg gjort.
iiiiiiiik… etter nesten 20 år i arbeidslivet så skal jeg da altså sette meg på skolebenken igjen.
Dette er et studie som jeg lenge har vært nysgjerrig på og som jeg er så heldig at jeg kan kombinere med jobben jeg allerede har.
Tanken er at jeg vil ikke slutte helt som frisør men jobbe noen prosent som frisør og resten i det nye yrket om jeg er flink pike å står på eksamen.
Jeg har valgt en privat skole denne gangen for jeg har veldig gode erfaringer med privat skole da elstesønnen min går på det selv.
Jeg har fått bra svar, god rådgivning og hjelp fra skolen.
Jeg gruer meg, gleder meg og er ufattelig spent på hvordan dette skal gå men jeg velger å ha trua på meg selv.
Andre folk før meg har jo også klart å kombinere familie, jobb og skole så da må jo jeg også klare det da kanskje? 😀
Idyllen ser sånn som dette her ut tenker jeg meg inni hodet mitt

men kjenner jeg meg selv rett så er nok dette mer nærliggende meg:

Det er ganske så spennende å se hvordan jeg takler å gå skole igjen etter så mange år for tro meg det er helt annerledes.
Det blir sikkert både frustrasjon, spenning og glede og jeg ser for meg at jeg flere ganger kommer til å rive meg i håret å lure på hva i alledager jeg holder på med. Men foreløpig virker det helt supert altså.

Bloggen kommer nok også til å forandre seg en god del med tanke på hva som kommer til å oppta livet mitt fremover og hvis det er noe som helst du lurer på så send meg gjerne en personlig melding eller legg igjen en kommentar i kommentarfeltet så kan jeg kontakte deg der 🙂
Men jeg er ikke helt klar for å dele hvilken skole jeg skal gå på enda men det kommer et nytt innlegg om ikke altfor lenge så stay tuned 🙂

Når du er så heldig

at du er gift med verdens snilleste mann som også er en kløpper på kjøkkenet ja da kan man ikke klage.

Når hans «ikke helt i form kone» får servert dette her til lunch ja da er det lov å skryte av mannen sin.

Ja jeg digger makiruller og når de er hjemmelaget med det aller beste da er de enda bedre.
Tusen takk Mr. T for den beste lunchen ❤

Søndags morgen

klokka er 07.57 og jeg er lys våken og har egentlig vært det i over en time, heldigvis kjenner jeg en liten kjekk fyr på 4år som også er våken nå så da var det bare å stå opp.

Jeg elsker å våkne så tidlig på morgenen og være opplagt, som regel så har ikke det skjedd så ofte i det siste så når disse dagene kommer er de hjertelig velkommen.
Man får liksom så mye mer ut av dagene da når man står opp tidlig.

Dagen i dag blir helt super, jeg bare kjenner det på meg. Ja så er det jo søndag så noe sprell må man jo finne på:) noen som har noen forslag? Iallefall skal jeg se håndballkamp til snuppa mi, og vi får middagsgjester, men før den tid er det jo et hav av tid til å sprelle litt 🙂 Nei jeg får vel bare hive meg rundt og sette de små grå aktivitet så det skjer noe.

Ha en flott søndag 🙂

 

Lyst på no enkelt å godt?

Mange lager seg dette ofte men jeg er så dårlig til å huske på det. Så nå blogger jeg det så jeg kanskje husker det senere. Laget meg dette ofte når jeg var gravid med minstemann husker jeg.Er jo så enkelt og så digg søtt og godt, og ikke er det så usundt heller. 

Fruktsalat med vaniljekesam eller yoghurt❤️

  Ta den frukta du har lyst på, skjær opp i biter, hell over kesam eller yoghurt. Og nyt. 
Mange bruker kanel også men for meg hører den til på grøten og i kanelbollene, pluss jeg eeeeelsker søtsaker så vanilje… Yammi😁 

Noen ganger har jeg lyst på noe knas intillegg å da strør jeg valnøtter over eller crusli.

Enjoy😊

De som går forbi

Jeg sitter på en cafe i byen og titter ut, det regner. All den flotte snøen som gjorde det rent og vakkert blir sakte vasket bort og igjen sitter vi med glattis, gjørme og skitne sko. 

Mange mennesker passerer forbi, noen nermest løper med livet som innsats, noen spaserer og noen stopper opp og koser med babyen sin. Noen er veldig unge og andre er veldig gamle, de går alene og i klynger. Noen er tydeligvis på shopping ettersom de såvidt klarer å bære alle posene mens noen bare skal et sted. Rett utenfor cafedøren i plaskregnet sitter det en dame på bakken, hun har grønne strikkaklær på seg og slitte sko, hun fryser tydeligvis for hun har ballet noe av klærne rundt hodet sitt.  Hundrevis av mennesker passerer henne uten å gi henne et eneste blikk, men hun smiler og sier hei til alle som går forbi. 

En mann med louis vitton koffert går forbi med kompisen sin stopper opp for å lete etter småpenger men fant tydeligvis ingen så de gikk videre. En ung jente stopper for å hjelpe en gammel dame som sliter med rullatoren sin på glattisen, og den gamle damen blir så glad for å få hjelp bort til damen som sitter på bakken. Hun gir henne et pledd og litt penger mens den unge jenta står vedsiden av og holder rullatoren.

Det er så store kontraster i landet vårt, og alle har vi hver vår utfordring. Det er så spennende og sitte å se på mennesker sånn, å spekulere i hvordan historie de har. Jeg elsker byen min, vakre Trondheim med alle sine nyanser❤️